Vesterøen fort HKB 980, Batterie 5

Fortet bygges


De tyske militære myndighetene beslagla området ved Folehavna for militært bruk fra den 8. Mai 1941. Da tyskerne beslagla området var det A/S Folehavna, representert ved skipsreder A. F. Klavenes, som eide området
Det beslaglagte området var alt syd for en linje som gikk skrått over halvøya fra Folehavna til Steinvika. Området var da begrenset av sjøen i øst, syd og vest, i nord av fastland. Området var ca 150 – 200 dekar stort

På området sto fire sommervillaer, et strandhus og en arbeiderbrakke. En sommervilla kalt Karihus ble revet av tyskerne i 1943
A/S Folehavna fikk følgende erstatning fra tyske og norske myndigheter for beslagleggelsen av området.
- Fra tyske myndigheter (frem til 31/12 1941 kr 9.599,67
- Fra norske myndigheter /1/1 1942 til 30/9 1945 kr 96.500,00
Av dette beløpet var kr 54.000,- erstatning for det i 1943 nedrevne ”Karihus”


Fortsområdet danner den sydligste delen av Vesterøya utenfor Sandefjord. Den ytterste del av området, med de relativt bratte skråningene ned mot sjøen er trebare, mens resten av arealet har frodig vegetasjon. I slukten bak det ytterste området vokser det mange sorter løvtrær. Eik er det meget av, i tillegg finnes det en del også, ask, lønn, osp og lind foruten noe bjørk og rogn.

 
Den høyeste del av området ligger noe over 20 meter koten. Fra fortet har man fri utsikt utover sjøen mot Onsøylandet og Hvalerøyene i øst. Deretter fritt hav i sydlig retning og over mot Svenner Fyr og Telemarks og Vestfoldkysten i vest
General Nicolaus von Falkenhorst var sjef for de styrker som invaderte Norge 9. April 1940. Han ble også sjef for alle tyske stridskrefter i Norge frem til til slutten av 1944. I denne stillingen var generalens tittel Wehrmactsbefehlshaber. Han ble tidlig klar over at det var nødvendig med et sterkt forsvar av alle innfalsporter til vår lange kyst. Han prioriterte derfor utbyggingen av Kystartilleriet høyt. Kystforsvarets utbygging ble iverksatt for fullt i 1941. Det viktigste i denne sammenheng var å bygge ut kystbatteriene, dette gikk ikke så hurtig som ønsket da man manglet materiell.


Det britiske raidet mot Svolvær i mars 1941 satt en slik støkk i tyskerne at utbyggingen av kystforsvaret ble forsert. I løpet av 1941 var man i Tyskland ferdige med å organiser og sette opp de aller fleste av de batteriene som etter hvert kom til Norge.
Mil.Org / Hjemmestyrkene (HS) overtok området og anlegg ved den tyske kapitulasjonen i mai 1945. Beslagleggelsen ble opprettholdt. Kystartilleriet tok over anlegget i 1. August 1945 Fra 1. November 1945 ble ca 30 dekar nord for sperringen samt vaktmesterbolig med uthus, frigitt. Dokumentene reiser tvil hvorvidt vaktmesterboligen i det hele var beslaglagt av tyskerne.
Fra 1. Juli 1950 ble bygningene nr 2, 7, 15, og 35 på Folehavna frigitt. Dette var de tre sommervillaene og strandhuset. Samtidig ble hele området på ca 190 dekar frigitt, men militæret leide 85,5 dekar pluss 1,567 kvm grunn for bygninger som ble liggende utenfor det leide området, til sammen ca 87 dekar. Dette leieforholdet ble fornyet med jevne mellomrom til frem til 1993

Den tyske Hæren fikk ansvaret for utbyggingen av kystforsvaret. De teknisk løsningene var standardiserte, man hadde standartegninger, såkalte ”Regelbau” for de forskjellige typer stillinger, så som kommandoplasser, kanonstandplasser, ammunisjonsbunkere, dekning/forlegningsbunkere, spesielle stillinger for maskingevær brukt som luftvern (ringstand), bombekastere og stillingsområdet for nærforsvar
Når det gjaldt litt større fjellanlegg, f.eks. lagre, forlegning, måtte man som regel planlegge dette på stedet, dette ble sprengt ut etter en spesiell plan (Sonderkonstruktion).
Kvaliteten på Hærens Kystartilleriene som sjøfrontbatterier var dårlig, særlig til å begynne med. Batteriene var satt opp med feltkanoner, ofte av eldre modell, eller av skyts som var erobret fra andre nasjoner under felttogene i 1939-1942
De aktuelle områder for kystbatterier ble tatt ut og rekognosert av offiserer fra den infanteridivisjonen som var ansvarlig for forsvaret i vedkommende området. I vårt tilfelle var det sjøkommandanten i Horten.
Etter direktiver utstedt i mai 1941 skulle utbyggingen utføres i følgende faser

Alarmberedskap skulle etableres først og omfatte anlegg av feltmessig stilling for minst en kanon, samt at ammunisjon ble bragt fram og beskyttet mot vær og vind.

Første byggetrinn innbar at samtlige våpen, både i batteriet og ellrs, fikk stillinger med forsterket feltmessig utbygging. Hovedskytsets plassering var ikke i de beste stillinger, der skulle den permanente standplass bygges


Annet byggetrinn var utbyggingen av endelige standplasser for hovedskytset. I standplassene ble skytset satt på en dreieskive for å lette sideretningen. Standplassen var lagt sånn at den tillot en skuddsektor på ca 120 grader. I den samme utbyggingen ble ammunisjonslager, kommandoplass, forleggning, foruten beskyttelse av skytset ved montering av skjold, bygging av bunkere over standplassen samt kamuflasje utført.

Direktivet anga videre enkelte tekniske retningslinjer for byggearbeidet som følger:
A. Kanonstillingene måtte planlegges på steder som kanonene kunne transporteres frem til uten vanskeligheter.
B. Kanonene skulle helst ligge på samme høyde over havet (samme terrengvinkel)
C. Kanonene skulle vanligvis ikke ligge lenger fra hverandre en 50 meter i gjennomsnittet ble det ca 70 meter på Folehavna, det vil si en batterifront på noe over 200 meter
For bygging av forlegning ble det utgitt et eget direktiv. Man skulle ta spesielle hensyn til at vannforsyningen var tilstrekkelig, og det ble gravet ut to brønner samt et vannreservoar med tak og pumphus.
På Folehavna ble det bygget 8 -10 mindre forlegningsbrakker. De fleste brakkene besto av en lite forgan og et større rom, beregnet på 6-8 mann. Så snart bunkerne ble bygd ferdig, ble soldatene flyttet ut i disse. I tillegg brukte tyskerne de beslaglagte hus som forlegning. I 1941 er det 77 soldater på fortet, men i 1942 blir man bedt om å skaffe innkvartering til 50 infanterister fra II./IR.740.
Ved utbygging av kanonstandplassene til alarmberedskap og første byggetrinn skulle følgende regler følges:
For kanonens plassering skulle en 30kvm stor jevn flate opparbeides. Så sant det var mulig skulle den graves ut til 50cm dybde. Som underlag skulle det være fjell, pukk eller hardstampet jord. I standplassen skulle det legges ned en brisk av planker som kanonens hjul ble kjørt på..
Under annet byggetrinn skulle standplassens bunn støpes, i bunnen skulle en pivot og en jern ring med diameter ca 190cm støpes fast. På pivoten ble det montert en dreieskive, hvorpå kanonen ble kjørt opp og satt fast med wire og strekkfisker. For lavettens svans ble det i standplass bygget en rullebane, utstyrt med gradbue.
Ammunisjonslageret skulle plasseres i nær kanonene. Først skulle man beskytte de mot vær og vind. I annet byggetrinn skulle ammunisjonslagrene til treffsikker lagring. Størrelsen ammunisjonsmagasinene avhang av kanonens kaliber. Beredskaps ammunisjon skulle lagres på begge sider av kanonen, ca 5-10 meter fra. For den ammunisjonen som ikke var ved kanonen til enhver tid, skulle det bygges 5.6 lagre, hver på ca 100kvm gulvflate. Lagrene skulle legges slik at ammunisjonen raskt kunne fraktes frem til kanonene.
Kanonene skulle i første eller andre byggetrinn få beskyttelse i form av et halvrund brystvern foran kanonen. Høyden og størrelsen skulle tilpasses kanontypens ildhøyde og hvilken plonge for kanonen som angjeldende standplass måtte bygges for. Utvendig måtte brystvernet bli fylt opptil slik at skråningen ble mindre enn 1:2.
Kamuflasje av brystvernet og dens planerte skråning, samt hele standplassen ble påpekt som viktig.


Det har i ettertid vist seg at arbeidet som ble utført av de tyske avdelingene ikke alltid var førsteklasses. Dette kan ha flere årsaker. For det første var arbeidskraften ufaglærte soldater. For det annet så brukte tyskerne i mange tilfeller sand der de fant den, blant annet fra stranden. Betongblandingen ble ikke tilsatt nøytraliserende kjemikalier, derfor fikk betongmassen en uønsket tilsetning av salter fra stranden som gjennom årene har brutt ned betongen. Sabotasje fra norske arbeidere kan også være en grunn.
På området ble det bygget mange ammunisjonsbunkere, både for artilleriet og for nærforsvarsformål. Som regel ble det bygget to mindre bunkere i nærheten av hver kanon, foruten bunkre eller fjellanlegg til hovedmengden av kanonammunisjonen, samt til annen ammunisjon, miner og sprengstoff.
Lyskasterstandplasser ble anlagt for de lyskastere fortet hadde. En 150 cm lyskaster var plassert ved stranden, bak kanon 4 og noe lavere enn denne. Aggregatet har stått oppe ved veggen et sted. En av lyskasterne hadde fått bygget ut standplass, for de øvrige er det i dag lite og se etter dem, disse må derfor hatt helt feltmessige oppstilling.


Det ble lagt stor vekt på utbygging av nærforsvaret. Løpegraver ble sprengt ut, og ytterligere forsterket med oppmuring av stein. Her ble det brukt mye tørrmuring, man manglet sement. Selve stillingene derimot ble støpt meget solid. I de fleste tilfeller ble stillingene gjort så trange som mulig, dette ga minst mål ved beskytning. Overalt på området ble det sprengt ned og støpt ut enkelmanns groper. Disse skulle bemannes med en soldat med gevær. Kamuflert ville disse virke avskrekkende på en fiende.
Hovedforsvarslinjen i nærforsvaret ble lagt bak en opptil 5 meter bred og ca 1500 meter lang piggtrådsperring fra Folehavna og over høyden bak fortsområdet, frem til Steinvika. Bare på denne sperringen var arealet på ca syv dekar.

 Forøvrig gikk det piggtrådsperringer rundt hele fortsområdet, ut mot strandlinjen. Der sperringen ble anlagt var det til dels svært vanskelig terreng for en sperring. Stolpefester ble boret ned i fjellet. For å hindre at det kunne krypes under sperringen ble det sprengt og planert en ca 5 meter bred gate langs strandlinjen. Langs denne ble sperring satt opp.
Innefor piggtrådgjerde på høyden nord for fortsområdet, finnes et sammenhengende nett av løpegraver, utbygde stillinger for automatvåpen og for geværskyttere, samt for bombekastere og luftvernkanoner. Man kom inn i dette løpegravesystemet fra baksiden (sydsiden) av høydepartiet.. Stillingen var slik plassert at hele området med piggtrådsperringen og terrenget foran denne kunne holdes under ild, både frontalt og flankerende.
En luftvernkanonstandplass var bygd som en heve og senke-stilling. Når kanonen ikke var i bruk ble den senket ned i en brønn og dekket over. Her var kanonen godt beskyttet mot vær og vind. Kanonens plassering ga også mulighet for bruk i nærforsvaret.
På samme høyde var et par stillinger som var vanskelige å identifisere, det antas at stillingen har vært for bombekastere. Begge stillingene var mer eller mindre runde, med ca 70-80cm høyt brystverk. I den ene stillingen var brystvernet støpt, mens bunnen besto av sand og jord. Brystvernet hadde ammunisjonsnisjer. Den andre stillingen hadde oppmurt brystvern av sprengstein, men med støpt gulv. I gulvet var det et sekskantet uttak, fylt med sand/jord. Det sekskantede uttaket i støpen var stort nok til at en bombekasters markplate pluss ben kunne få plass innefor uttaket i gulvet.
En stasjonær bombekasterstilling av vanlig type, var bygget ca 150 meter nord for kommandoplassen. Denne skulle sannsynligvis en bombekaster som kunne virke innenfor fortsområdet etter et eventuelt gjennombrudd fra en angriper.
Langs stranden, både på øst, syd og vestsiden, var det bygget ut flere nærforsvarspunkter.

De fleste besto av forbindelsesganger, stillinger for maskingevær, mitraljøser og geværskyttere. Noen faststøpte rør med klemskruer for montering av tapp til vannkjølte Colt mitraljøser M1929 fantes i de fleste stillene.
Til forlegning og forpleining ble det bygget brakker, foruten et større bygg som hadde kjøkken og spisesal, kombinert med forsamlingslokaler for de mer sosiale og tjenstlige sammenkomster. I alt skal det ha vært bygget 6-8 forlegningsbrakker, en kontorbrakke og det nevnte kjøkken og spiseromsbygg.
I alt ble det bygget tre større tunnelanlegg på Folehavna. Ett større anlegg ble sprengt tvers gjennom det høyeste partiet, denne var ca 120 meter lang og hadde tre åpninger. Tunnelen var ikke utforet men hadde støpt gulv. Tyskerne brukte tunnelen til forlegning. De øvrige, som var sprengt ned i fjellet og deretter overdekket med gråstein i 1,5 – 2 meters tykkelse, var ca 20 meter lange.


Det har ikke vært mulig å fastslå hvor de stasjonære flammekasterne var plassert. Disse ble det brukt flere av innen et snevert område. Flammekasterne ble normalt gravd ned, ved bruk ga de en vegg av ild.
De tyske minefeltkartene viser at minefeltene i det alt vesentlig var etablert nord for hovedforsvarslinjen, helt nordover til Ødegårdsvika. Det var i alt 5 delfelt, sammensatt av fire forskjellige minetyper.
Den tyske batteribesetningen hadde ikke fast tildelte tropper for luftvern eller nærforsvar. Batteri besetningen måtte selv bemanne disse stillingene når dette ble nødvendig. Hver enkelt mann i besetningen ble derfor utdannet inne flere våpen.


Folehavna fort var aldri i direkte kamp, men luftvernskanonene var med på nedskytingen av et engelsk fly som styrtet ved Jahres fabrikker i 1944. Flyets besetning, samt tre nordmenn, mistet livet. Det var også ved andre anledninger ild åpning mot allierte fly som kom innover Vestfold, men som regel uten synlig resultat.
En nordmann, Bjørn Normann Larsen, arbeidet som snekker på Folehavna i lang tid under krigen. Arbeidet var et dekkarbeid, han var egentlig befal i Milorg. Sammen med en annen nordmann. Formann Olaf Skovly (formann for tømmermannsarbeidene) laget kart og tegninger av fortsanlegget og fikk disse sendt til de norske myndighetene i Storbritannia.

 

Det ble bygget et antall brakker der 6 til 8 soldater kunne bo. Huset hadde et lukket vindfang og et stort rom med en vedovon, samt køyer , stoler og bord.

Så snart fortet ble mere utbygget blant annet med forleggninger ved hver kanon og ved kommandoplassen flyttet soldatene ditt. Det var rått og fuktig i disse nunkerne, så det måtte fyres i vedovnen hele tiden

 

 

 

 

 

 

 

Dette interiøret viser hvordan det kunne se ut i en personellbunker (622) med den spesielle tyske vedovnen og friskluftsystemet